I hånda har jeg en pose med noe nytt til skapet mitt, men var det egentlig verdt det? Litervis med svette, en bankkonto som halter på feil side av den røde streken og et hode som kjennes ut som om det har gått fem runder med Mike Tyson. .
Dagen begynte så bra. Jeg våknet av fuglekvitter i 11-tiden, og jeg følte meg opplagt og glad med tanke på at det ikke var skole før om to dager. Jeg stod opp, tok en varm dusj, og kledde på meg. Det var da det skjedde, det som skulle bli ytterst skjebnesvangert. Telefonen ringte, og en stemme som liret fra seg 12.000 ord i minuttet begynte å øse sin taleflom ut over meg -Espen? Vi drar til
stoldhallen, kjempe mye folk der, kommer innom om 20 min."". Det hørtes ut som Alexander på syre, Alexander som snart skulle dø, Alex med balla i glidelåsen Jeg skjønte med en gang at her var det ikke tid til å ta det med ro. Med en fart Jesse Owens verdig, forflyttet jeg mitt veldige korpus fram og tilbake i huset med rakettfart, og jeg var akkurat ferdig å forberede meg da den sure lyden av hornet på en 86-modell Peugot-206 lød fortvilet i oppkjørselen. Jeg sprang ut av døra, og hoppet inn i bilen. Alex trykket på en knapp på stereoanlegget sitt, og ikke fullt så smekre toner lød i bilen!.
med et desibelnivå som hadde gitt en erfaren DJ en ubestemmelig kulør i ansiktet, og jeg led .
Når man sitter i en 15 år gammel bil på 760 kg. med 132 hk. og en sjåfør med 2 dagers erfaring, som tror han er guds gave til alt og alle, på speilblank is, er ikke den eneste risikoen man ser i øynene faren for å bli totalt døv .
Etter 20 minutter med intenst nervekjør ankom vi
stfoldhallen, og da jeg hadde klart å presse hjertet ned der det hører hjemme, steg jeg ut av bilen med livet i behold .